Jeg var alene på tur i London da jeg plutselig våknet midt på natta og alt begynte å snurre. Jeg ble liggende i senga i to døgn – trodde jeg var matforgiftet. Da jeg kom hjem, var jeg fortsatt svimmel og ustø. Etter hvert ble jeg innlagt på akuttmottak og utredet for slag. Det var først da jeg fikk diagnosen – multippel sklerose.

Det snudde livet mitt opp ned. Jeg hadde gått fra å jobbe døgnet rundt som kommunikasjonsdirektør til å knapt klare å stå oppreist. At kroppen ikke gjorde som jeg ville var skummelt. Ingen kunne si hvordan sykdommen kom til å utvikle seg. Jeg ble kastet ut i en virkelighet preget av usikkerhet og frykt.

Jeg var heldig og fikk tidlig tilbud om et opphold på MS-senteret i Hakadal for rehabilitering. Jeg var skeptisk – skulle jeg virkelig tilbringe to uker i skogen sammen med totalt fremmede mennesker? Men det ble et vendepunkt.

Der fikk jeg hjelp til å forstå sykdommen, trene på en trygg måte og ikke minst: jeg møtte andre som visste hvordan jeg hadde det. Vi var 29 helt ulike mennesker med samme diagnose. Det fellesskapet – det å ha noen å le med og lære av – betydde enormt mye. Vi har fremdeles kontakt.

Rehabiliteringen ga meg tre ting: kunnskap, mestring og fellesskap. Det gjorde meg tryggere i møtet med en uforutsigbar sykdom. Nå ruller jeg rullatoren ned på treningssenteret regelmessig. Men kanskje viktigst av alt - jeg vet at jeg ikke står alene.

Det skremmer meg at tilbudet om spesialisert rehabilitering slik det er i dag står i fare. Kommunene er ikke rustet til å møte behovene til mennesker med en kompleks og uforutsigbar sykdom som MS. Vi trenger fagfolk som kan dette, og vi trenger steder hvor vi blir sett.

Jeg vet hvor mye dette betyr. Og jeg håper du vil være med og støtte dette arbeidet – så flere får muligheten til å finne et nytt fotfeste i en krevende tid.